Ja, vi elsker!

18. mai, 1864

I går ble min hymne, "Ja, vi elsker", fremført for første gang i Eidsvollsbygningen, og det var nesten så jeg ble rørt til tårer da jeg hørte den skjønne melodien min fetter, Rikard Nordraak, har komponert til diktet. Det var Den norske Studentersangforeningen som fremførte, og de fremviste den med den største dyktighet og innlevelse. Det som kom helt overraskende på meg var at etter at de var ferdige, og hadde dratt tilbake til Kristiania, arrangerte de og tre andre av de største korene en festkonsert fra søylehallen foran universitetet. Du kan jo tenke deg selv hvordan det føles når 200 menn stemmer i en så mektig melodi, som du i tillegg selv har skrevet teksten til... Da kom tårene.

BB

Pigen på anatomikammeret

– – Jo det er Hende! O lys hid!
Og slip ei Kniven end paaglid
    i denne Armes Hjerte!
O, der er rædsom Vittighed
i Lampens Blik, som stirrer ned
    paa denne døde Smerte.

Saa kold dengang den aanded saae
den stolte Verden jo derpaa?
    Og frække Øine skar
det Slør igjennem tidligt, som
den stakkels Piges Fattigdom
    af gyldne Drømme bar.

Som Blomst i Isen frosset ind
jeg seer et Træk paa denne Kind,
    som vel jeg bør at kjende.
Thi Fryden i min Barndomsleeg
før altfor høit min Skulder steeg
    – o var den ikke Hende.

Tvertsover boed’ Hun for os,
i Armod født som i sit Mos
    paa Taget Stedmorsblommen.
Fornemme Folk kun fatted svært,
at Blod saa fagert og saa skjært
    af Fattigfolk var kommen.
Ak, mangt sligt Aasyn dog jeg saae
som Maanedsrosens Pragt forgaae,
    som Sommerfuglestøvet!
Dem Skjebnens Haand for haardt vel tog
og Syndens Spor dem overjog
    som Sneglens Sliim paa Løvet.

Johan Sebastian Welhaven

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) var en norsk lyriker og dikter, som i dag er mest kjent som Wergelands bitre motstander. Han var veldig poetisk og kulturpolitisk engasjert, og han stilte strenge krav til sine egne dikt og diktingsform. Dette var noe som skilte han fra Wergeland, som var mye mer fri i sin skriving. Et av verkene han er mest kjent for i dag er den polemiske sonettesyklusen “Norges Dæmring”, som regnes som en av de fremste sonettene som er skrevet i Norge. 


Welhavens far het Johan Ernst Welhaven og hans mor, som hadde danske foreldre, het Else Margrethe Cammermeyer. Welhaven hadde i alt 10 andre søsken. Han bodde i Bergen, og gikk på Bergen katedralskole, der han ble utskrevet med greie karakterer, og skulle så begynne på universitetet i Christiania. der tok han artium, før han dro tilbake til Bergen og begynte på teologistudiene. Dessverre døde hans far, som også var hans veileder, og dette førte til at han måtte fortsette studiene i Christiania, men han fullføret da ikke disse. 


Welhaven gav ut flere dikt og historier i årene som fulgte, noen av dem som en motpol til det Wergeland skrev. Han hadde også flere forhold, en av dem var blant annet med Wergelands søster, Camilla, men pga. at hun var Wergelands søster, fungerte ikke dette, og hun ble etter hvert gift, og fikk navnet Camilla Collett. Deretter ble han forlovet med Camillas venninne, Ida Kjerulf, men hun døde av tuberkulose i 1840. Han giftet seg til slutt med Joséphine Bidoulac i 1845. 


I 1840 ble han konstituert som lektor i filosofi ved universitetet i Christiania, selv om han verken hadde fullført  sin eksamen eller var en utpreget filosof. En annen mann som søkte på denne stillingen var Wergeland. Han hadde både utdanningen og den nødvendige erfaringen, han var faktisk foretrukket av flertallet i styret også, men de ble overkjørt av tre stykker som ville ha Welhaven. 


I de siste årene av sitt liv var Welhaven enkemann, og fikk etter hvert Parkinsons syndrom, og måtte trekke seg fra sin stilling. Han levde tilbaketrukket til sin død i 1873, i Skovveien. Etter hans død ble det reist en bronsestatue av han her.